Podofo-laget conkerer 108 km lang tur gjennom Gobi-ørkenen langs den gamle silkeveien: 62 ledere styrker teamånden og utformer en ny retning for global handel

24. september 2025 | Dunhuang, Kina – Mens den gyldne solnedgangen farget den endeløse Gobi-ørkenen, brøt det til en tordnende jubel fra Podofo-teamet, som ekkoet gjennom den historiske Silkeveien. Fra 21. til 24. september 2025, 62 medlemmer av selskapets lederteam gikk på en ekstraordinær 4-dagers, 3-natters, 108 kilometer lang vandring gjennom den tørre vidde. Ved å følge i fotsporene etter de gamle kamelkaravanene som en gang knyttet sammen Øst og Vest, hedret denne gruppen av Podofo-krigere ikke bare historien, men skapte også et moderne epos om enhet, utholdenhet og pionerånd – og som et vitnesbyrd på deres urokkelige teamånd krysset hver enkelt deltaker mållinjen med suksess og oppnådde utfordringsmålet fullstendig.

Tusen år med vind og sand har innskåret uutviselige historier i Silkeveien, en legendarisk forbindelsesvei der kamelklokker en gang klinget, og bar drømmer og sivilisasjoner mellom østlige og vestlige land. I dag ble denne gamle veien – som en gang ble trådd av dristige kjøpmenn og sendemenn – velkommen til en ny generasjon pionerer: ledelsesteamet i Podofo. For oss var denne 108 kilometer lange reisen langt mer enn en fysisk utholdenhetsprøve; det var en troens vei, der viljestyrke og fellesskap ville gi gullverdige resultater. Dette var ingen ensom forretningsreise; det var en teamekspedisjon, en felles odyssee som skulle binde oss tettere sammen og skrive et strålende nytt kapittel i Podofo’s utvikling.

Marsjering sammen med sverd som vårt symbolske banner, og ledet av vår forpliktelse til gjensidig suksess, trådte vi inn på Gobi-ørkenen, der ørkenens vidstrakte utstrekning strakte seg til horisonten. I denne uendelige verden var vi klare til å vise fram den uovervinnelige ånden og den glødende lidenskapen til hver enkelt Podofo-medarbeider. Foran oss lå de endeløse Gobi-dunene; bak oss sto støtten fra våre lagkameraters armer. En tidløs sannhet ekkoet i våre tanker mens vi gikk: En persons skritt kan være raskt, men et gruppers fotavtrykk kan nå lenger. Vi svor å la denne gamle veien vitne om vår utholdenhet, og la vinden og sanden huske den dype vennskapen som ble formet gjennom vår felles kamp. «La oss marsjere sammen! Bli med i håndhold for gjensidig fordel!» – oppfordringen lød, og vår reise begynte offisielt.

Vi startet denne ekspedisjonen med et tydelig formål: å gi hver enkelt medlem av lederteamet større kompetanse, styrke deres selvtillit og ruste dem med motstandskraft til å møte fremtidige utfordringer. Vi visste at i de kommende dagene, når arbeidet bringer med seg vanskeligheter og forvirring, vil lærdommene fra denne vandreturen gjøre oss sterkere og mer fastbesluttede. Ut her i Gobi-ørkenen, omgitt av den stille storheten i historien, reflekterte vi over livets og eksistensens mening – og kom frem til en enkel, men dyp innsikt: Storhet ligger i en gruppe mennesker som går sammen med ett hjerte, og som vandrer langs den gamle silkeveien gjennom Dunhuang for å bane vei for Podofo’s utenrikshandel i ny tid. Dette er reisen vi må ta, og sammen vil vi utforske fremtiden hånd i hånd.

Denne turvandringen var et vendepunkt, en mulighet til å skjerpe alle sin ansvarsfølelse gjennom det noen kanskje ville kalle en «krevende» utfordring. Vi ønsket å gjøre det helt tydelig at denne opplevelsen ville forbedre vår evne til å tåle press og samarbeide effektivt både på jobb og i privatlivet. Ved første øyekast kan 108 kilometer – eller til og med 50 kilometer – virke som bare et enkelt tall. Men den egentlige essensen i utfordringen lå ikke i avstanden i seg selv, men i prosessen: Hvordan skulle vi navigere gjennom reisen som et team? Hvordan kunne vi sikre at alle fullførte turvandringen uten å etterlate én eneste person? Det var det som virkelig betydde noe.

Det var øyeblikk av usikkerhet underveis. Vi visste ikke alltid hvor det neste leiren var, eller når vi skulle ankomme vårt mål. Tankene våre ble tomme, men vi fortsatte å gå videre, steg for steg. Når mørket falt over Gobi-ørkenen, var det skremmende – en overveldende svartness som gjorde at vi følte oss som om vi gikk med lukkede øyne. Men i disse øyeblikkene av tvil løftet to krefter oss opp: kraften i troen og styrken i laget. Vi visste at ingen hindring var uovervinnelig så lenge vi sto forent.

Livet er fullt av prøvelser og motgang, og det finnes uendelig mange veier som ennå ikke er reist. Når vi først har valgt vår retning og lagt ut vår vei, må vi gå fremover uten å vike. Selv om flere vanskeligheter og utfordringer venter oss, er de alle muligheter til å forme og forbedre oss selv – for den eneste personen vi virkelig må overvinne, er oss selv. Hvert steg vi tar i livet teller. Når vi oppnår små mål én etter én – enten det er å nå leiren på neste etappe i Gobi-ørkenen eller å inngå en avgjørende utenrikshandelsavtale – vil vi uunngåelig nå våre større livsmål. Akkurat da var vårt umiddelbare mål neste leirplass; i det store bildet har hver av oss sine egne livsambisjoner. Vi var sikre på én ting: oppnå de små målene, og de store vil følge med. «Kom igjen!» oppmuntret vi hverandre, gang på gang.

Vi forsto at hvis én person prøvde å trekke laget fremover alene, ville de helt sikkert bli utmattet. Men hvis vi kunne inspirere hvert medlem til å dele ønsket om å vinne, og hvis alle innså kraften i enhet, ville vårt lag bli uslåelig. «Hvor ligger fremtiden? Hvor langt kan vi komme?» Svarene ligger hos våre lagkamerater – i å hjelpe hverandre, i å dele troen og i å gå sammen mot samme mål. En av de dypeste bemerkningene fra turen kom fra vår kommandant, som sa: «Mange mennesker tør ikke ta veien gjennom Dunhuang, men modige mennesker vandret langs Silkeveien.» Hans ord rørte oss på et dypere plan. Også vi må ha motet til å være de første som «spiser krabben» – å tørre å innovere, å bryte nytt grunnlag og å skape vår egen Silkevei på den konkurransefylte globale markedsplassen.

Mens vi nærmet oss reisens slutt, så vi tilbake med stolthet: fire dager med hardt marsjering, tre netter med utålmodig utholdenhet og 108 kilometer av den gamle Silkeveien – alt sammen hadde blitt til en evig medalje, som skinte klart bak oss. Da vi så mot det vidstrakte Gobi-ørkenen én siste gang, så vi mer enn bare vårt lags mot og mod; vi så den blodsbundne samholdet som hadde båret oss gjennom hele tiden. Vi hadde følgt i historiens fotspor, støttet hverandre på tvers av ørkenen, stått sammen gjennom hver prøvelse og møtt hver storm hånd i hånd. Nå runget seiersropene igjen på denne gamle veien – og vi kunne stolt si: «Vi klarte det virkelig!»

Å marsjere sammen med spyd er en tro som er innskrevet i våre bein og blod; «Sammen vinner vi» er den søte frukten av våre felles innsatser. Denne gamle Silkeveien vitnet en gang om sammensmeltingen av sivilisasjoner; i dag vitner den ytterligere om den sterke samholdskraften og veksten til Podofo-teamet.

Hyllest til hver eneste Podofo-kriger! Dere har målt historien med dere faste skritt, skrevet legender med eders hardt oppnådde svette og vunnet ære med eders aufriktige samhold. Å marsjere sammen med spyd betyr å leve opp til vår høye oppgave; å gripe hånd i hånd for gjensidig fordel betyr å skape fremtiden sammen. Å marsjere i takt, med vårt felles faste vilje som vårt spyd, har vi lykkes med Gobi 108 km-utfordringen!

Vi håper inderlig at hver eneste Podofo-kriger vil ta med seg Gobi-ånden – vedholdenhetsånden, samholdsånden og motånden – tilbake til sine arbeidsstasjoner, og bruke denne hardt vunne styrken til å oppnå enda større glans for selskapet. Vi ønsker Podofo-teamet en lysere og mer velstående fremtid!

Gobi 108 km: Vi har klart det!